I Oslo kan jeg sitte og lengte etter min barndoms landskap, fjell, grønne bygder og de lange linjene mot himmelen langs Mjøsa. Dette landskapet tror jeg ligger som en klangbunn i alt. Jeg maler abstrakte ekspressive bilder i akryl. Bildene ligger i mitt indre. Det bevisste gir rom for det ubevisste når jeg er i kontakt med meg selv.

Maleren Frans Widerberg sa en gang til meg at han likte best å arbeide i det optimistiske og gledesfylte. Edvard Munch mente derimot at kunsten har sine røtter i sorgen og gleden, men mest i sorgen. Selv arbeider jeg et sted i dette brytningpunktet.